Skaperglede er delen av porteføljen som viser min interesse for natur og gammelt håndverk. Jeg vokste opp på bygda i Stange, omgitt av natur og tradisjoner og en nysgjerrighet på hvordan ting ble lagd. Her deler jeg prosjekter som å lage tekstiler av ugress, koke tjære av bjørkebark og male mel av planter man kanskje ikke trodde var spiselige.
Ønsket om å forstå og gjenskape gir meg en helt egen drivkraft som er vanskelig å plassere. Det gir meg en ro og selvmestring å kunne gjenskape hverdagslige ting helt fra bunnen av. Å lære gjennom å gjøre, feile og prøve igjen er en viktig del av hvem jeg er, både i naturprosjektene mine og i det jeg gjør profesjonelt.
Kanskje handler alt dette om selvstendighet. Eller kanskje handler det om å vekke til live kunnskaper som er større og eldre enn en selv. Uansett, skulle dette være av interesse kan du ta en kikk!
Når en tenker på brennesle, tenker en gjerne på ugress, brannsår eller en god ingrediens for suppe. Det ikke alle vet, er at brennesle har blitt brukt som tauverk og tekstiler i flere tusen år, fra Asia til Europa. Når lin ikke var tilgjengelig, ble nesle flittig brukt.
Prosessen starter med å sanke store nesleplanter med tykke stilker. Gras, blader og kvist fjernes, og kan gjerne brukes som gjødsel. Deretter "røtes" stilkene, som er en naturlig nedbryting der sopp og bakterier løser opp limstoffer som holder fibrene fast. Dette gjøres ved å legge dem i gress eller vann og la naturen gjøre jobben. Etter en uke eller to tørkes de godt i sol og vind, slik at fibrene blir lettere å jobbe med.
Når neslene er tørre, skal stilkene bråkes. Det gjøres med en bråk, et verktøy som knekker stilkene og frigjør fibrene uten å ødelegge dem. Deretter kardes fibrene, altså gres med pigger eller børster for å skille ut de rette trådene fra rusk og floker. Til slutt sitter du igjen med et luftig fiberlag som minner om lin eller hamp, klart til spinning.
Nå skal du ha en god mengde fiber som minner om en bomullsdott. Dette kan i seg selv brukes som fyll i puter, jakker, votter eller som isolasjon i hjemmelagde sitteunderlag. Men hvis du ønsker å veve, hekle eller strikke, må fiberen spinnes om til garn. Dette kan gjøres på ulike måter, men tradisjonelt brukte man enten håndtein eller rokk. I mitt tilfelle brukte jeg en håndtein, og etter mye prøving og feiling fikk jeg til slutt spunnet et rent brenneslegarn, som jeg farget med blåbær!
Brennesle har vært brukt som tekstilplante i århundrer, på linje med lin og hamp. I dag er kunnskapen nesten borte, mye fordi prosessen er tidkrevende og dyrt i forhold til bommull og lin. Likevel har brennesla mange fordeler: den vokser vilt, trenger verken vann eller gjødsel, og trives der lite annet gjør det. Kanskje får den en plass igjen, som bærekraftig ressurs og gammel kunnskap tatt i bruk på nytt.
Eika er et velkjent tre i store deler av landet, og om høsten ligger bakken ofte dekket av nøtter. Mange har kanskje smakt på dem av nysgjerrighet, og raskt kjent den bitre smaken bre seg i munnen. Det skyldes tanniner, eller garvesyre, som gjør nøttene uegnet som mat i rå tilstand. Men med litt tålmodighet kan disse nøttene forvandles til et mildt og næringsrikt mel, som i tidligere tider ble brukt i både brød, grøt og gryter.
Fra tidlig høst er det enkelt å sanke store mengder. Plukk gjerne litt, men la rikelig ligge igjen for skogens dyr. Når du kommer hjem, fjerner du skallene og grovhakker nøttene. Dette kan gjøres med kniv eller i en blender, og du ender opp med en slags nøtte-puré.
Ha denne massen i et stort glass eller krukke, og fyll på med kaldt vann. La det stå i et døgn. Etter hvert vil du se at massen synker til bunnen, mens vannet blir mørkt; det er garvesyra som løses ut. Hell av vannet, fyll på nytt og gjenta prosessen et par ganger, helt til vannet holder seg klart og smaken ikke lenger er bitter.
Når nøttemassen er ferdig skylt, kan den brukes direkte i mat. Den kan brukes som fyll i supper, som base for grøt, eller blandes i brøddeig. Selv foretrekker jeg å tørke den og male den til mel, slik at det kan lagres lenge og brukes ved behov.
Å gjøre bitre eikenøtter spiselige krever litt arbeid, men gir mye tilbake. Det minner oss om at naturen har flere ressurser enn vi ofte tenker på, og at gamle teknikker fortsatt kan gi både mat og mestring.
Før moderne maling og impregneringsmidler ble vanlig, brukte man tjære til å beskytte treverk, tauverk og båter mot vær, råte og insekter. Tjære er et tykt, svart, klebrig produkt laget ved pyrolyse av tre, det vil si oppvarming av materie uten oksygen. I Norden ble den tradisjonelt utvunnet hovedsakelig fra furu, men også fra bjørk. I dette prosjektet har jeg brent tjære ut av bjørkebark, en simpel og gammel teknikk som krever tid og tålmodighet. Her kan du lese hvordan prosessen foregår, steg for steg.
Start med å samle inn bjørkenever (bark) i mengder etter hvor mye tjære du ønsker å lage. Personlig erfaring viser at du får en god del tjære ut av barken, siden barken inneholder store mengder tjærestoffer.
Det neste du trenger, er to metallbeholdere i ulike størrelser – én større og én litt mindre – samt et lokk til den største beholderen. Fyll den store bøtten med bjørkenever og plasser den vannrett slik at tjæren kan renne fritt nedover. Skru på lokket og lag to hull: ett i lokket og ett nederst på siden av bøtten. Tjæren skal kunne renne ut gjennom hullet nederst, mens gassene som dannes under oppvarmingen slipper ut gjennom hullet i lokket.
Finn et egnet sted ute, med god avstand til hus og skog. Grav et hull til den minste bøtta og sett den på plass. Den store bøtta med never plasseres oppå og tettes rundt med jord. Tenn et bål rundt den øverste bøtta, og etter hvert vil en kraftig tjærelukt og blågul røyk vise at prosessen er i gang. Når alt har kjølt seg ned, finner du tjæra samlet i bøtta nede i bakken.
Tjærebrenning har vært brukt i Norden i tusenvis av år. Furu ga mørk, seig tjære til båter og bygg, mens bjørkenever gir en lysere variant, brukt i lærarbeid og salver. Prosessen er enkel, men krever tålmodighet, og lukta setter seg i både klær og minner. Likevel er det noe eget ved å lage tjære selv. Du får innsikt i gamle metoder og kjenner på respekten for arbeidet.